Store Soleibotntind

                                                        Store Soleibotntind

  

   Denne sommeren har vært heller fuktig. Heldigvis har værmeldingene vært mer deprimerende enn virkeligheten. Men allikevel så kommer man ikke bort fra at dette har vært blant de våteste somrene som noengang er registrert. Når man samtidig tar med at det ble en del jobbing denne sommeren, så er i grunn forklaringen på den frenetiske aktiviteten på denne bloggen gitt. Jeg hadde i utgangspunktet forestilt meg dager og uker med tinderangling i Jotunheimen denne sommeren. Slik ble det rett og slett ikke. Det skulle bli september før årets første (og eneste!?) 2000meter skulle bli unnagjort. Jeg hadde noen fridager og romsterte rundt på yr.no for å finne det beste været. Mot slutten av uka så det ut til å bli fint i Jotunheimen. Men det er et tiltak å dra opp alene. Jeg vurderte en stund å dra opp til Leirvassbu og ta turen til Stetinden og Visbreatind. Men så fristet Frank med Soleibotntind. Hurrungane er jo et flott område og det er ikke altfor ofte at været der er meldt så bra som nå. Men turen opp er et drøyt stykke så denne planen ble lagt på is. Istedet dro jeg en liten svipptur på Skeikampen. Et ikke direkte uberørt fjell men utsikten er fabelaktig. På ettermiddagen ble tråden om Soleibotntind tatt opp igjen og vi bestemte oss for å dra. Vi fant ut at det var greit å reise opp med en gang og overnatte på ei turisthytte.

Det ble sen kveld før vi var framme på Krossbu som hadde kapasitet til å ta imot oss. Det var mye folk i fjellet og flere av hyttene hadde fullt belegg. Litt overraskende for meg, men ble forklart med at mange skoleklasser var på tur midt i uka på denne tiden. Men vi fikk et rom og rakk et par forfriskninger før vi køyet. Morgenen etter åt vi en god frokost før vi sjekket ut og satte kursen videre over fjellet. Vi fant et sted å parkere og labbet ivei. Det var en del tåke men vi regnet med at den skulle lette etterhvert. Litt opp i lia traff vi på noen deltagere i en tv-innspilling og fikk litt info av dem om forholdene oppover. Det de betegnet som styggbratt vanskelig terreng var vel egentlig knapt nok lett klyving, men vi har alle forskjellige preferanser. Hva de egentlig drev å spilte inn var derimot en godt bevart hemmelighet. Etterhvert som vi beveget oss oppover så lettet tåka mer og mer, men fremdeles var toppene rundt skjult. Litt synd da vi hadde gledet oss til å beundre utsikten over mot Store Austabotntind. Alikevel så var forholdene gode og sikten god. Litt før det flatet ut mot toppunktet så var det et litt brattere parti der jeg som er såpass kort i lortfallet måtte ta hendene til hjelp et par steder, men luftig var det ikke så lenge du ikke gikk ut på kanten av stupet. Selve toppen var et lite platå og langt fra luftig slik jeg hadde forestilt meg. Nå var det merkbart mindre tåke men toppene rundt hadde fremdeles nattlue på. Vi fikk korte glimt av Store Ringstind og enkelte andre topper, men Store Austabotntind ville ikke åpenbare de øverste meterne. Til slutt satte vi kursen nedover igjen og etter en stund så fikk vi endelig i noen sekunder et glimt av toppunktet på Store Austabotntind. Et majestetisk fjell som kunne vært gøy og gått. Frank vil ikke bli med dit da han har vært der før, og til alt overmål gikk opp usikret! Været ble bedre jo lenger ned vi kom. Men vi måtte komme oss ned slik at vi kom hjem før det ble langt på natt. Men de aller høyeste toppene forble skjult i skyene og tåka denne dagen. Allikevel var det en flott tur på en av de enklere toppene i Hurrungane.