Utfordre skjebnen.

Jeg har sjelden opplevd alvorlige nestenulykker. Er som regel nesten i overkant forsiktig. Selvfølgelig har jeg snublet, tråkket på løse steiner etc. Noe som kan få alvorlige følger hvis man er uheldig. Jeg har gått på ei elgku med kalv der jeg var så nær at jeg kunne ha lent meg fram og klappet kua. Da jeg fikk summet meg litt og hjertet tok turen ned igjen fra skalletaket, var jeg mildt sagt lettet over at dyra stakk vekk og mor elg ikke fant ut at hun skulle gi meg en lærepenge.

I vår hadde jeg en situasjon på Sølen som var ubehagelig. Jeg hadde gått på ski inn til Skardstjønna på 1202 moh. Føret var knallhardt og jeg satte igjen skia der. Det første stykket videre oppover mot toppen gikk greit, men etter hvert som det ble brattere ble det vanskeligere og vanskeligere å finne fotfeste. Underlaget var mer is enn skare. Jeg fant små ujevnheter og riller i overflaten som vinden hadde laget som gav meg litt feste. Jeg hadde tatt med meg stavene som var til god hjelp nå. Til slutt så ble ujevnhetene i overflaten så få at jeg fant ut at nok er nok. Da jeg så fikk snudd meg så gikk alvoret i situasjonen opp for meg. Det er ganske bratt mot toppen på Sølen når underlaget er så glatt. Det var et stykke ned til skardet igjen. Jeg var vel ca på 1500 moh. Det stikker opp en del steiner nedover fjellsiden der. Da jeg også fant ut at når jeg hadde nesa nedover så gjorde lyset at jeg ikke så de små ujevnhetene som hadde hjulpet meg oppover så følte jeg ubehag. Jeg kunne heller ikke se merker etter skoene mine der jeg hadde gått. Jeg hadde ikke full kontroll over situasjonen og det var ene og alene feilvurderinger og sløvhet fra min side som var årsaken. Jeg prøvde å lage små fottrinn ved å trampe hælene på skiskoene ned i underlaget med full tyngde. Det gikk ikke. Det ble knapt et merke og foten bare skled unna. Nå var det kun å ytterst forsiktig bevege seg nedover. Brukte stavene og hadde til enhver tid minst tre kontaktpunkter mot underlaget. Hvis jeg hadde sklidd ut ville jeg hatt få muligheter til å stanse. Og treffe noen av de steinene som stakk opp i stor fart kunne bli fatalt. Ved et par anledninger la jeg meg på magen tok tak nederst på stavene og brukte de som noen slags ispigger og firte meg baklengs ned. Jeg tror jeg brukte nesten to timer på de første 200 høydemeterne nedover til der det flatet litt mer ut og jeg følte meg trygg.

Hadde jeg hatt med stegjern og kanskje isøks for maksimal trygghet, så kunne jeg antagelig ha gått opp og ned på toppen raskere enn noen gang denne dagen. Men jeg fikk en oppfriskning av lærdom jeg egentlig innehar.

Vårtur i nabolaget

Det er vår. Fritt for snø i lavlandet og våt snø høyere opp. Ikke alltid man har tid til å ta turen høyt til fjells. Da er det fint å ha turområder nesten rett utafor døra. Her kommer noen bilder fra en liten rusletur i Høsbjørmarka i Ringsaker denne helga.

                                          Flott turvær.

                                          Vann er fasinerende.

                                          Det sildrer fra små bekker overalt.

                                                      

                                          Til dels tett vegetasjon her oppe.

                                          Norefjell kan skimtes i det fjerne.

                                          Spåtind har fremdeles vinterlige forhold.

                                          Mellom trærne der, omtrent 160 km. borte skal 
                                          man kunne skimte Glittertind i klarvær.                                          

                                          En utsprangsrampe for hanglidere og paraglidere
                                          finnes på utsikten.

                                          Hvitveisen danner snart tepper på skogbunnen.

                                          Utsikten med Mjøsa og Nes.

                                          Flere enn meg som nøt vårsola i dag.

                                          Hotel Norge Høsbjør. Flott sted!

                                          Utsikten utover Hedmarken fra rett ved barndomshjemmet mitt.

Store Soleibotntind

                                                        Store Soleibotntind

  

   Denne sommeren har vært heller fuktig. Heldigvis har værmeldingene vært mer deprimerende enn virkeligheten. Men allikevel så kommer man ikke bort fra at dette har vært blant de våteste somrene som noengang er registrert. Når man samtidig tar med at det ble en del jobbing denne sommeren, så er i grunn forklaringen på den frenetiske aktiviteten på denne bloggen gitt. Jeg hadde i utgangspunktet forestilt meg dager og uker med tinderangling i Jotunheimen denne sommeren. Slik ble det rett og slett ikke. Det skulle bli september før årets første (og eneste!?) 2000meter skulle bli unnagjort. Jeg hadde noen fridager og romsterte rundt på yr.no for å finne det beste været. Mot slutten av uka så det ut til å bli fint i Jotunheimen. Men det er et tiltak å dra opp alene. Jeg vurderte en stund å dra opp til Leirvassbu og ta turen til Stetinden og Visbreatind. Men så fristet Frank med Soleibotntind. Hurrungane er jo et flott område og det er ikke altfor ofte at været der er meldt så bra som nå. Men turen opp er et drøyt stykke så denne planen ble lagt på is. Istedet dro jeg en liten svipptur på Skeikampen. Et ikke direkte uberørt fjell men utsikten er fabelaktig. På ettermiddagen ble tråden om Soleibotntind tatt opp igjen og vi bestemte oss for å dra. Vi fant ut at det var greit å reise opp med en gang og overnatte på ei turisthytte.

Det ble sen kveld før vi var framme på Krossbu som hadde kapasitet til å ta imot oss. Det var mye folk i fjellet og flere av hyttene hadde fullt belegg. Litt overraskende for meg, men ble forklart med at mange skoleklasser var på tur midt i uka på denne tiden. Men vi fikk et rom og rakk et par forfriskninger før vi køyet. Morgenen etter åt vi en god frokost før vi sjekket ut og satte kursen videre over fjellet. Vi fant et sted å parkere og labbet ivei. Det var en del tåke men vi regnet med at den skulle lette etterhvert. Litt opp i lia traff vi på noen deltagere i en tv-innspilling og fikk litt info av dem om forholdene oppover. Det de betegnet som styggbratt vanskelig terreng var vel egentlig knapt nok lett klyving, men vi har alle forskjellige preferanser. Hva de egentlig drev å spilte inn var derimot en godt bevart hemmelighet. Etterhvert som vi beveget oss oppover så lettet tåka mer og mer, men fremdeles var toppene rundt skjult. Litt synd da vi hadde gledet oss til å beundre utsikten over mot Store Austabotntind. Alikevel så var forholdene gode og sikten god. Litt før det flatet ut mot toppunktet så var det et litt brattere parti der jeg som er såpass kort i lortfallet måtte ta hendene til hjelp et par steder, men luftig var det ikke så lenge du ikke gikk ut på kanten av stupet. Selve toppen var et lite platå og langt fra luftig slik jeg hadde forestilt meg. Nå var det merkbart mindre tåke men toppene rundt hadde fremdeles nattlue på. Vi fikk korte glimt av Store Ringstind og enkelte andre topper, men Store Austabotntind ville ikke åpenbare de øverste meterne. Til slutt satte vi kursen nedover igjen og etter en stund så fikk vi endelig i noen sekunder et glimt av toppunktet på Store Austabotntind. Et majestetisk fjell som kunne vært gøy og gått. Frank vil ikke bli med dit da han har vært der før, og til alt overmål gikk opp usikret! Været ble bedre jo lenger ned vi kom. Men vi måtte komme oss ned slik at vi kom hjem før det ble langt på natt. Men de aller høyeste toppene forble skjult i skyene og tåka denne dagen. Allikevel var det en flott tur på en av de enklere toppene i Hurrungane.

Kilimanjaro

                         Foto: Aleksander gamme                                                                 

                                                                  Kilimanjaro   

Jeg vil prøve å gi en skildring av en tur til Kilimanjaro i Tanzania. Andre som var med på turen vil sikkert legge merke til unøyaktigheter fra min side, men det er tre og et halvt år siden og jeg har ingen notater. Bare bilder pluss det som sitter igjen mellom ørene. Rekkefølgen av hendelser og episoder kan være rotet til, og jeg har glemt enkelte navn på steder vi var på underveis. Men i det store og det hele tror jeg at jeg skal klare å gi en beskrivelse av turen slik jeg opplevde den. Ihvertfall i den grad en slik ubeskrivelig tur lar seg beskrive.

I september -07 fikk jeg en invitasjon på Facebook til en «event». Aleksander Gamme skulle arrangere en tur til Kilimanjaro til vinteren. Først dvelte jeg ikke så mye over det. Tanken på å gjøre noe slikt hadde aldri streifet meg. Men ett eller annet hadde likevel festet seg i underbevisstheten. Etter noen dager så tok jeg meg selv i å tenke at; «Det hadde jo vært morsomt!» Jeg var jo vant med å gå i fjellet her hjemme. Og jeg likte å reise og oppleve andre kulturer. Aleksander kjente jeg fra før og hadde en mistanke om at en slik tur kunne slumpe til å bli morsom med ham i førersetet. Etterhvert så ble lysten til seriøse tanker. Jeg snakket med arbeidsgiver og fant ut at det kunne gå økonomisk. Etter en samtale med Aleksander bestemte jeg meg og betalte inn depositumet. Jeg skulle på tur! Forberedelser ble det ikke så mye tid til. Jobben tok mye tid fram mot jul og sykdom i familien i tillegg satte en effektiv stopper for planer om trening. Så det var en heller dvask sofagris som telte ned dager til avreise etter jul.

Den 19.januar -08. Dagen er kommet! Avreise tidlig på morgenen fra Gardermoen. Aleks er allerede på plass i Afrika for å forsikre seg om at alt er i orden. Hans gode venn Lene skal gjete oss på turen ned. Jeg kjente ingen på turen utenom Aleks, men klarte etterhvert å lokalisere flere av gruppen. Lene, Vibeke, Trine, Veslemøy, Knut, Trond og Dag. Ruth Jane, Eli og Svein drar fra Bergen og møter oss i Nederland. Turen ned går overraskende greit. Dette er på samme tid som det var en del uroligheter i Kenya hvor vi skal mellomlande. Det var tydeligvis ikke så mange som ville reise dit, så vi hadde en svær 747 nesten for oss selv. Da vi gikk inn for landing i Nairobi så var det allerede mørkt. Og her fikk jeg mitt første uforglemmelige minne om Afrika. Den tropiske varmen som slo mot deg da du gikk ut av flyet i mørket. Og vi fikk en forsmak på den unike serviceviljen man finner der nede da noen i følget ble geleidet utenfor internasjonal sone for å ordne med bagasje som ikke hadde blitt innsjekket helt fram. Ikke alle steder det hadde vært mulig for å si det sånn. Men etter kort tid ble vi stappet inn i det jeg vil kalle et melkerutefly, og til siste etappen over grensen og ned til Kilimanjaro International Airport. En kort flytur på en times tid. Det var en liten flyplass. Og her fikk vi stifte bekjentskap med en annen av Afrikas severdigheter. De lokales bunnløse behov og ønske om driks og tips. Uniformerte personer tok lynraskt hånd om bagasjen vår og bar den de ca 10 meterne inn i terminalbygget. Situasjonen kom brått på og jeg tror de fikk godt med tips for velvilligheten. Her ventet Aleks med guiden vår og transport inn til hotellet i Moshi. En svært velbrukt, skranglete buss av skyhøy afrikansk luksusklasse. Hotellet var hyggelig med hjemmekoselig atmosfære og svømmebasseng. Vi fikk en liten matbit og litt briefing før vi gikk til ro. Jeg sovnet sent den kvelden. Varmen og masse inntrykk gjorde det vanskelig å få sove. Noen timer før hadde jeg stått i snøføyka hjemme, og nå lå jeg og svettet under ekvator.

                                                                                       Foto: Aleksander Gamme

Neste dag skulle eventyret starte for alvor. En god frokost ble servert og utstyr ble organisert. Et par bager hadde ikke kommet med flyet, så litt supplering var påkrevet før vi kunne dra. Dessuten så spilte det ingen rolle om ting ikke gikk så kjapt som planlagt. Bussen kom ikke før den skulle for å si det sånn. Vi fant fort ut at den mest eksakte tidsangivelsen lokalbefolkningen var komfortable med å gi var; «Vi kommer i morra.» De ble synlig ukomfortable da vi kikket på klokka og begynte å snakke om klokkelsett. Uvant, men på en måte herlig avslappende også. Så sant man ikke er av typen som får slag hvis noe ikke går helt etter timeplanen da. Men etterhvert var vi stappet inn i bussen og bagasjen oppå. Nå skulle vi opp til gaten der trekkingen skulle starte. Selve fjellet hadde vi sett lite til så langt grunnet skyer. Rundt byen var det savanne og kaffeplantasjer, og når vi begynte på stigningene opp mot fjellet tok regnskog og bananplantasjer over. Litt mat ble kjøpt inn og vi gynget oppover på spennende veier. Gaten ble kalt Machame Gate og her var det livlig! Hundrevis av bærere venter på oppdrag. Vårt følge hadde vel rundt 40 guider, kokker og bærere. Og de gjorde egentlig all jobben. Vi trengte bare å gå, spise og sove. En merkelig situasjon, men det er slik det fungerer. Og inntektene fra portervirksomheten er gull verdt for lokalsamfunnet. Tanzania er et av verdens fattigste land og gjennomsnittlig dagslønn ligger rundt 10-20 kroner. Turistindustrien på Kilimanjaro er et godt eksempel på fornuftig aktivitet i u-land. Det legges igjen mye penger. Og veldig mye av det blir igjen lokalt. Forsyninger og arbeidskraft hentes lokalt. Hva parkavgifter ol. angår er jeg ikke sikker, men tror mye av det brukes for å tilrettelegge for turismen. En god stund etter planen er utstyr og bagasje fordelt og vi er klare. Porterne lemper imponerende kolli på hodet og forsvinner i rask marsj på stien oppover. Vi skal opp drøye 1000 meter til Machame Camp på 3000 m. Regnskogen er fasinerende. Frodig og planter og trær som jeg aldri har sett. Men jeg får øye på et par fugler som er kjente. Trekkfugler hjemmefra. I noen minutter så føler jeg meg litt ullen i hodet og lysprikker danser foran øynene. Jeg tenker for meg selv at det skulle tatt seg ut om jeg får kjenne høyden allerede nå. Men det er nok bare varmen og lite søvn. Det går fort over og jeg kjenner ikke mer på resten av turen. Da vi passerer høyden til Galdhøpiggen har vi fortsatt grov regnskog med trær på 40, 50, 60 meter på alle kanter. Da vi nærmer oss campen blir det mørkt. Helt mørkt! Noen har hodelykta liggende i bagasjen som porterne har løpt avgårde med. De må hjelpes. Jeg synes jeg ser påslåtte mobiltelefoner overalt rundt meg i mørket. Men de små gulgrønne lysene er en slags ildflue. Her oppe er vegetasjonen gått over til tett og høyt buskas. Vi finner vårt hjørne av campen og her er teltene slått opp og maten på bordet. Luksus! Popcorn til forrett og grillet kylling og masse frukt og salat til hovedrett. Maten på fjellet skulle bli en positiv erfaring. Og endelig i telt. Natten ble god. Ikke så varmt i denne høyden. Og etterhvert så forsvant skyene så man kunne se en fantastisk stjernehimmel før man sovnet.

Morgenen etter er det tidlig frokost. Og først nå ser vi hvor tett vegetasjonen er her. Bare på de opparbeidede stiene og teltplassene det er mulig å bevege seg. De første som gikk oppover her måtte ha hatt en formidabel oppgave. Været er nydelig og nå får vi se selveste Kilimanjaro også. Med noen brearmer og et snødryss høyt der oppe ligger det badet i sol. Et forlokkende syn. Vi bare spiser og tar med det vi trenger i dagstursekken og begir oss i vei. Bærerne skal ta ned leiren og pakke sammen før de er klare. Men de når oss fort igjen likevel. Imponerende kapasitet på de folka. Jambo! Jambo! De hilser når de passerer oss. Vi svarer det samme og de smiler bredt. Vi blir enige om at jambo enten betyr, god dag, hei på deg eller rett og slett; Flytt deg for f.... Nå kommer vi opp i skrinnere vegetasjon. Det er bratt i starten og vi ser tilbake nedover bratte og smale v-daler med tett regnskog. Halvveis på etappen har bærerne satt opp en midlertidig lunchcamp. Siste delen er flatere og det blir mindre og mindre vegetasjon. Mot vest kan vi se nabofjellet Mt. Meru. Et kjegleformet fjell noen mil unna. Enkelte bruker det som akklimatisering for Kilimanjaro. Litt utpå ettermiddagen er vi framme i Shira Camp. Her møter vi en av de andre rutene opp, så nå er det brått flere folk. Tida fram til middag brukes til å slappe av, ta bilder og samtale. Gruppa begynner å bli kjent og kjemien er god. Vi har det bra på tur. Etter middag går vi tidlig til ro for det kan bli en røff dag i morra.

                                                                                     Foto: Aleksander Gamme

Vi blir vekket med nytraktet te i teltene. Nok en morgen er været strålende og frokosten overdådig. Jeg spiser ikke frokost selv men sniker med meg litt ristet brød og et par kokte egg for å ha før lunch. Vi har undret oss over at eggene her nede har nesten hvit plomme. Det har antagelig noe med fóret til hønene å gjøre. Før avmarsj tar vi et lagbilde av gruppa med et fantastisk landskap som bakgrunn. Denne dagen skal vi helt opp til 4700 m. ved Lava Tower før vi går ned igjen og camper på omtrent samme høyde som vi har sovet på denne natta. Så høyt opp på tre dager er i overkant av det anbefalte, og vi vil måtte komme til å kjenne det. Det at vi går ned igjen et stykke vil hjelpe godt på. Høyere opp blir det mer og mer grus og stein som underlag. Det skyes til og mens vi går på toppen av en grusrygg befinner vi oss plutselig inne i et tordenvær. Jeg foreslår at vi kanskje skal gå litt lavere i terrenget og Aleks får guidene med på det. Jeg tror ikke de i utgangspunktet hadde noen betenkeligheter med å gå så utsatt til i sånt vær. Men grunnen var sikkert at underlaget er enklere på toppen av ryggene. Endelig kan vi se Lava Tower og lunchteltet. Nå har noen i gruppa fått kjenne kloa i nakken og den berømte tvinga over tinningene. Det er litt surt og snø i lufta så det er behagelig med et lunt telt. God mat og masse drikke hjelper litt på formen for noen, mens enkelte som er i rimelig god form enda får kjenne det kraftig litt senere. Selv så har jeg ingen problemer utenom min heller dårlige kondis. Sånn sett passer det lave tempoet meg utmerket. Her oppe treffer vi også noen canadiere som vi snakker litt med før vi begir oss nedover igjen til campen. Terrenget er rufsete og jeg liker ikke å gå i nedoverbakker så jeg blir hengende litt imellom to puljer av gruppa. Men jeg ser hvor campen er og stien er tydelig, så det er egentlig bare godt å gå litt for seg selv og la tankene svirre rundt det man er med på. Naturen rundt er fantastisk så fotoapparatet brukes flittig og jeg tar mange pauser bare for å se meg rundt et par minutter. Nede i Baranco Camp er det mye de samme rutinene som på de to foregående. Herfra kan vi se den imponerende sydveggen som de andre rutene på Kilimanjaro går glipp av. Vi kan også se veggen som vi må opp på starten av morgendagens etappe. Det ser skummelt bratt ut men det skulle vise seg å være temmelig greit. Nå var flere i gruppa fått kjenne hva høyden gjør med kroppen. Hodepine, kvalme og generell råtten form preget flere av oss. Heldigvis så slapp jeg unna. Natta var full av interessante lyder. Stønning og uffing og lyden av folk fikk gjensyn med middagen. Her lå det flere grupper, så det var alt annet enn stille, men det forstyrret meg ikke så mye.

I dag skal vi på nok en tøff etappe. Først opp Baranco Wall, også kalt Breakfast Wall og så videre til Karanga Camp. Ikke så langt og høyt men temmelig mye opp og ned. De fleste har kommet seg igjen etter litt søvn, men en av oss er fremdeles i dårlig form. Det blir bestemt at hun skal prøve å komme seg til neste camp. Er vi heldige så blir formen bedre, og skulle den ikke bli det så er det logistikkmessig sett veldig mye enklere å komme ned fra fjellet fra neste camp. Gruppa blir delt i en rask og en treg pulje i dag. Jeg velger å bli med i den trege. Om to dager er det toppstøt og jeg regner med at det betaler seg å spare krefter nå. Det blir en morsom dag. Det rolige tempoet gir overskudd til ablegøyer og Veslemøy leder an med maoriskrik og sprudlende humør. Vi leker «følg poteten» på stien nedover en dal. Poteten er egentlig en råtten sitrusfrukt som vi triller ned stien og prøver å holde følge. Til slutt tar vi lagbilde sammen med «poteten» Guidene ser både forundret og skremte ut, utenom en av dem som har vært borti nordmenn før. Han tar oppstyret med stoisk ro. Dessverre ser det ikke ut for at vår syke deltager blir bedre. Det siste stykket før leiren kommer et par av bærerne tilbake for å hjelpe til, mens et par av oss går i forveien. Da vi er noen hundre meter fra leiren ser vi at mellom oss og den ligger en stupbratt og dyp dal. Karanga Valley. Men vi kommer over og tar en hvil før middag. De siste kommer ikke så lenge etter oss. Men det er nå klart at vi kommer til å bli en mindre. Formen til den syke er ikke blitt bedre. Nesten to døgn uten søvn og uten næring betyr at toppen er usannsynlig selv om hun skulle bli bedre. Hun forlater oss neste morgen med lovnader om at hun skal tenke på oss når hun senere på dagen skal sitte ved poolen med en iskald øl. Den kvelden i teltet ble uforglemmelig. For luftingens del så lå vi med teltduken åpen. Det var gnistrende stjerneklart og måneskinn men under oss gikk det et tordenvær. Etterhvert klarnet det opp og vi kunne se lysene fra Moshi fire kilometer lavere enn der vi var. En lyskanon fra et diskotek eller noe flakket rundt i det som var igjen av dis langt der nede. Morgendagens etappe er stort sett bare en lang motbakke til Barafu Camp. Der skal vi hvile noen timer før toppstøtet starter ved midnatt. I starten er terrenget jevn grus med blokksteiner strødd rundt. Etterhvert blir det litt mer ulendt. Barafu ligger på en rygg med Kilimanjaro tronende bak. Mot øst kan vi se Mawenzi som er mye mer alpint enn Kilimanjaro. Egentlig er Mawenzi en av tre topper som utgjør Kilimanjaro. Shira, Mawenzi og Kibo. Kibo er den høyeste dit vi skal. Vi spiser en tidlig middag og deler ei flaske vin som Aleks har dratt med seg oppover. Vi prøver å få litt søvn etter en gjennomgang av toppstøtet. Jeg tror ikke jeg fikk sove noe.

                                                                       
                                                                                     Foto: Aleksander Gamme

Så er det endelig dags! Ved midnatt våkner leiren til liv. Vi prøver å spise litt og kler på oss alt vi har av klær. Det er kanskje ned mot ti minus men tempoet er så lavt at vi ikke går oss varme. Vi må kle kulda ute. Samtidig så er blodsirkulasjonen mye dårligere så høyt oppe. Jeg sier til de andre at jeg håper det blir kaldt for så mye klær har jeg aldri hatt på meg. De første rekkene med lys fra hodelykter drar avgårde. Men månen kommer opp og gjør de overflødige. Jeg er litt trøtt og føler meg ikke helt i hundre men er ikke dårlig på noen måte. Bare morratrøtt som jeg pleier. Vi går samlet i starten. En time gange og noen minutter hvile. Etterhvert kommer vi inn i den bratte grusbakken opp mot Stella Point på kraterkanten. Heldigvis så har smeltevann etter et snøfall som har frosset, gjort grusen fast og fin. Litt høyere oppe så splittes gruppa mer. Det er forskjell på tempoet. Jeg er treg men formen kjennes fremdeles fin. Litt under kanten må en til gi tapt. Ør og svimmel er det ikke tilrådelig å fortsette. Et par hundre meter under Stella Point får jeg merke det. Jeg møter veggen. Beina veier plutselig hundre kilo hver. Men jeg klarer å presse meg videre. Skritt for skritt. Hvert av dem kortere enn lengden på skoene mine. Og to, tre dype pust mellom hvert steg. Jeg tar mange pauser for å nyte synet av sola som er på tur opp. Man forstår hvorfor dette kalles verdens vakreste soloppgang. Endelig er jeg oppe. Ubeskrivelig deilig med en liten pust i bakken. Herfra er det mye slakere bort til det høyeste punktet. To til snur her, men de har vært på toppen selv om de ikke var helt borte på det høyeste punktet. Jeg begynner å gå bortover. Føler meg fremdeles tom for krefter men beina går på autopilot. Så er det bare en liten helling igjen og på toppen av den kan jeg se skiltet som markerer Uhuru Peak. 5895 moh. De siste meterne går litt lettere. Så er jeg der! På toppen av verdens høyeste frittstående fjell. Kanskje verdens mest kjente fjell sammen med Everest. Med en kraftanstrengelse tar jeg på meg hockeydrakta jeg har dratt med meg opp. Så blir det tatt bilde sammen med Knut og Vibeke som jeg har fulgt hele veien. Mange har lurt på hvordan det var å stå på toppen og hva jeg følte. Jeg var jo naturligvis glad. Men samtidig så var jeg så sliten at jeg hadde problemer med å mobilisere den ustyrlige gleden. Det var mest å konstantere at du hadde greid det. Kanskje mer lettelse enn glede. Utsikten var enorm. Avstanden ned var veldig stor så du kunne ikke se detaljer som veier etc. Men det var et utrolig syn likevel. Så tidlig så befinner du deg på en måte høyere enn sola. Man kunne se utover og nedover på et hav av skyer og innimellom den uendelige savannen. Etter en liten stund tusler vi nedover igjen. Bakken ned igjen er tint nå så den er nesten like tung som da vi gikk oppover. Samtidig så kjenner du at kreftene kommer tilbake når du kommer lavere. Vel nede i Barafu igjen så er det litt mat for den som orker. Vi skal hvile litt her før vi går videre ned og nesten helt ut igjen på ettermiddagen. Jeg sender en sms hjem og forteller at jeg har klart det og alt er bra. Men nå er jeg så sliten at det er med nød og neppe jeg får det til. Da vi skal opp og avgårde igjen går det tregt med meg. Men vel i gang så løsner det litt i kroppen. Vi skal gå ned til Mweka Camp og sove der før vi går det siste stykket ned til Mweka Gate der vi blir hentet. På slutten kommer regnet. Tropisk silregn. Men akkurat nå så gjør det ikke noe. Først nå så orker jeg å glede meg over at jeg har klart det. Jeg sovner nesten momentant når jeg legger meg og sover uavbrutt til vi vekkes. Nå tar vi farvel med bærerne våre. De skal som vanlig løpe i forveien med bagasjen og er borte da vi kommer etter. De framfører den berømte Kilimanjaro Song for oss og vi gir de rikelig med tips. De har gjort en helt utrolig innsats og fortjener hver dollar vi kan avse. Den korte strekningen ned til gaten blir underholdende. Vi tester ut de skremmende sykebårene. Ei stålramme med gitter som man ligger på og et fjørende «mopedhjul» midt under. En porter i hvert hjørne og pasienten surret fast, så sprengflyr de nedover på de bratte ulendte stiene. Vi finner lianer og bare må leke Tarzan. Vel nede blir vi registrert ut av nasjonalparken og bussen vår bringer oss ned til Moshi igjen. Hovedguiden vår Adam, skal være med oss de neste dagene.

                                                                                     Foto: Aleksander Gamme

Nå henter vi det utstyret vi har lagt igjen her nede og drar i retning av Arusha. Nå tok vi inn på Hotel Impala og inntok en god middag og feiret toppen samt slappet av ved bassenget. På morgenen skal vi dra og besøke en nasjonalpark for safari. Vi ser landsbyer og store gårder underveis. Vi er i Masaienes land og de og kvegflokkene deres kan sees overalt. Inne i parken starter et eventyr som for meg ble nesten like minneverdig som fjellet. Her har du Afrikas tetteste bestand av elefanter. Vi fikk også se giraffer, løver, bøfler og mange andre dyr. Kvelden og natten ble tilbrakt på en fantastisk lodge i Masaistil inne i jungelen. Nydelig mat ble servert i åpne hytter ved et basseng. Hyttene vi sov i hadde netting istedenfor vindusruter. Jeg lå om natta og hørte på den kakofonien av jungellyder som jeg aldri før hadde fått mer enn en smakebit av på tv. Dagen etter skulle vi besøke NgoroNgoro-krateret som tidligere var en del av den kjente Serengeti nasjonalpark men nå er skilt ut som egen.. Her finner du den tetteste bestanden av store pattedyr på hele kontinentet. En helt surrealistisk opplevelse. Kan vanskelig beskrives, men må oppleves. Tusenvis av dyr i alle retninger hvorhen du snur deg. Det var som Sir David Attenborough på fjernsynet ganger hundre. Her nede var det stort sett åpne sletter og et sumpområde så det var fri sikt i alle retninger. Store flokker av gnuer og zebraer gresset sammen med bøffelflokker. Hyener og løver slappet av der de kunne finne skygge. Vi var også så heldige å få sett neshorn. De er sterkt utrydningstruet i regionen og de visste om atten individer i nærområdet. Ulike antiloper og gaseller fantes overalt. En saltsjø på det laveste punktet i krateret var fullt av rosa flamingoer, og i sumpen lå flodhester og døste og koset seg i vannet. Denne kvelden dro vi til en lodge som lå ytterst på kraterkanten. Et luksussted med en standard som man finner få steder. Og hvilken beliggenhet! Også her var det et basseng og det lå ytterst på kanten så man kunne ligge i bassenget og skue ned i NgoroNgoro. Denne dagen hadde kort og godt vært en av de mest minneverdige jeg har opplevd! En helt utrolig opplevelse! Dagen etter ble avrundet med et besøk i Lake Manyara som er en annen veldig kjent park der nede. Og her ble Big Five komplettert med en fotogen leopard. Vi ble så fraktet tilbake til Arusha der vi slappet av på hotellet noen timer før vi skulle dra til flyplassen og starte på hjemturen. Forøvrig var det langt flere personer som ville ut av Kenya enn inn, så turen fra Nairobi ble heller ubekvem på et stappfullt fly.

                                                                                     Foto: Aleksander Gamme

Dette var min introduksjon til virkelig høye fjell. Og jeg er evig takknemlig til Aleks som gav meg muligheten, og meg selv som tok den. Kilimanjaro er et magisk fjell. Jeg kan ikke sette fingeren på det, men det er ikke et vanlig fjell. Og Afrika er et kontinent man blir forelsket i. En slik tur er en perfekt start hvis man vil finne ut om høye fjell er noe for en selv. Teknisk lett og kan gjennomføres av de aller fleste som ikke er helt uerfarne med å gå i fjellet. Safari og litt tid til å oppleve det afrikanske samfunnet og kulturen der nede er et must. Det er mye turister der, men fremdeles er det mulig å få en dose av det ekte Afrika. Jeg skal tilbake en dag og kan varmt anbefale samme tur til alle som tror det kunne vært gøy.

Vårtur på Sølen. 6.mai.

                                                                

                                                           Vårtur på Sølen
(English version below.)

I går kveld satt jeg oppspilt etter hockeykampen og tittet på fjernsynet og ventet på å bli trøtt. Men neida.. Klokka ble midnatt og den ble ett og den nærmet seg to. Jon Blund hadde nok glemt meg. Tenkte at om 2-3 timer så begynner det jo å bli lyst. Været er meldt bra. Jeg drar til Rendalen og prøver å gå på Sølen. Pakket det nødvendigste i bilen og kjørte oppover. Det regnet da jeg startet hjemmefra, men to og en halv time senere framme på parkeringa ved Gravåsen var det klart og fint. Himmelen rødmet i nordøst og det var lyst nok til å rusle innover.

Det var noen få minusgrader og et dryss med nysnø hadde farget vidda innover hvit. Natten hadde vært travel. Det var lemenspor på kryss og tvers overalt! Etterhvert fikk de følge av revespor innover langs stien. Det hadde ikke vært folk innover siden snøfallet, men det var også helt ferskt. Kanskje fra tidligere på natten. Vel oppover mot Skardstjenna ble det litt mer nysnø men utover det har jeg aldri sett så lite snø her på denne tida. Til og med i nordvendte lier er det nesten snøfritt. Isen på tjernet derimot virket solid enda. Da jeg hadde kommet et stykke videre fra tjernet fikk jeg se den ansvarlige for revesporene. Og jeg er nesten sikker på at det var en fjellrev. Den hadde nok ligget i skjul der oppe og iaktatt meg. Nå satte den nedover lia igjen. Og sporene viste at den hadde vært på lemenjakt helt opp til ca. 1400 m. Oppover mot toppen gikk det tregere enn vanlig. Nysnøen gjorde ura glatt og vanskelig. Mot toppen ble det flere partier med snøfonner å gå på. Litt tyngre, men mye tryggere enn delvis skjult, glatt og ustabil ur. Den siste kneika opp mot toppunktet var det mindre snø igjen. Oppe på toppen lå det kanskje 20 cm. med nysnø. Det var totalt vindstille og kanskje et par minus. Nydelige forhold. Det kom inn noen tåkedotter og et fint snødryss startet å komme ned. Men sola stakk igjennom stadig vekk. Heldigvis så var det ikke strålende sol. Hadde blitt varmt, og jeg hadde takket være den tidlige starten lagt igjen solbrillene i bilen.

Nedover igjen ble det fort varmere og nysnøen ble våtere og våtere. Det gjorde ikke ura akkurat mer vennlig mot meg og jeg brukte like lang tid på de 550 høydemeterne ned igjen til tjernet som jeg hadde brukt opp. Etter å ha forsert den lille åskammen nedenfor tjernet så hadde nysnøen allerede forsvunnet. Nå var det også blitt så godt vær at jakka forsvant og trøyeermene ble brettet opp. Nå vasset jeg også i lemen. De fleste av dem døde. Blir nok en herlig luksussommer for mange som liker lemen dette året. Like ved Sukkertoppen drøyt halvveis nede igjen hilste jeg på et rypepar som virket bemerkelsesverdig lite sky. Hvertfall helt til jeg fisket opp kameraet. De siste kilometerne ned til bilen ble seige. Har vært lite på tur de siste par månedene og knær og føtter bar nå litt preg av den slitsomme ura. Nå etter å ha skrevet dette skal jeg være glad jeg kommer meg opp fra stolen. En flott tur på Sølen igjen. Kan anbefales til fots nå. Skiføre er borte for lengst. I morra er nok nysnøen allerede borte og forholdene litt lettere opp brattene. De snøpartiene som fantes var harde og fine å gå på, og ikke fler enn at de lett kan omgåes hvis de skulle bli løsere.


English version:

                                                 Spring trip on Sølen. 6 May.

Last night I was excited after the hockey game and looked at the television and waited to be tired. But no .. The time was midnight, and it went one o clock and it approached to two. Sandman had obviously forgotten me. I thought that in 2-3 hours the daylight start coming. The weather is reported good. I'm going to Rendalen and trying to walk on to of Sølen! Packed the essentials in the car and drove up. It was raining when I started from home, but two and a half hours later arriving at the parking lot at the Gravåsen the weather was clear and fine. The sky turned red in the northeast and there was bright enough to stroll along.

There were a few minus degrees and a little fresh snow had colored the plateau into white. The night had been busy. It was a lemming tracks criss-crossing everywhere! Eventually they got a result of fox-tracks inward along the path. It had not been people over the next snowfall, but it was also quite fresh. Maybe earlier in the night. Well up to Skardstjenna it was a bit more snow but beyond that I have never seen so little snow here at this time. Even the north-facing slopes are almost snow free. The ice on the pond on the other hand looked solid yet. When I had gone a bit further from the lake I saw the responsible one for fox-tracks. And I'm almost sure it was a arctic fox! It had probably been hiding up there and have been observed me. Now it ran down the hill again. And the tracks showed that it had been hunting lemmings up to approx. 1400 m. Back to the top it went slower than usual. Snow did the rocks slippery and difficult. At the top were several sections of snow to walk on. A little heavier, but much safer than partially hidden, slippery and unstable scree. The last pull up to the peak, there was less snow again. Up on top there were perhaps 20 cm. with fresh snow. It was totally calm and perhaps a few minus degrees. Beautiful conditions. It came in some mist and a very light snowfall started to come down. But the sun was visible through the clouds all the time. Fortunately it was not brilliant sun. Had been hot, and I had thanks to the early start, left my sunglasses in the car.

Down again, it was quickly warmer and the snow became more and more wet. It did not make the scree more friendly to me and I spent as much time on the 550 height meters down to the pond that I had used up. Having forced the small hill below the pond the snow had already disappeared. Now the weather has become so well that the jacket disappeared and shirt sleeves were rolled up. Now, I waded in lemmings. Most of them dead. It will be a wonderful summer for all creatures feeding on lemmings this year. Next to the Sukkertoppen over halfway down again a grouse couple that seemed remarkably shy greeted me. At least until I fished out the camera. The last few kilometers down to the car was tough. Have been few trips in the last months, and knees and feet now had some signs of the tiring scree I had walked most of the day. Now after writing this I will be glad I get up from my chair. A great trip on Sølen again. Can be recommended to walk now. Ski conditions are long gone. In tomorrow's the snow is probably already gone, and the conditions a little easier up steep. The snowdrifts was hard and nice to walk on, and not bigger than that they can easily avoid them if they would be looser.

Fjellet i mitt liv.



(English version below.)

                                          

                                                    Fjellet i mitt liv!

Fjell og natur har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Jeg har vært med på tur siden jeg satt i bæremeis og var stor nok til å holde hodet oppe av meg selv. Jeg debuterte som fluefisker før toårsdagen min. Jeg stabbet langs Lågen ved Lesja med det ytterste leddet på ei bambusraje og bleia full av møkk. Fisk fikk jeg nok ikke før noen år senere, men en lidenskap var født og ble utviklet gjennom hele oppveksten. Fra 6-7 årsalderen var jeg med på jakt. Oppe tidlig om morran og ut i skogen. Ofte kunne det være kaldt for en liten pjokk. Jeg hadde formaninger om å være stille og holde meg bak far. Og det gjorde jeg. Rett som det var stoppet han opp for å lytte, mens jeg ble lydig stående rett bak. Gjerne i et blauthøl eller en iskald bekk iført mine gummistøvler. Nå har aldri jeg hatt lett for å fryse, men må nok innrømme at jeg har bitt i meg neglespretten mer enn en gang der jeg trasket i hælene på opphavet.

Om somrene var vi på ferietur på fjellet. Hele familien pluss mormor og bestefar. Hemsedalsfjellet, Lesja, Espedalen, Stor-Elvdal og mange andre steder. En sommer leide vi hytte på Storhøliseter i det som kalles Gausdal Vestfjell. Ei uke med fisking og fjellturer. En dag skulle vi gå oppover mot Storhøpiggen rett bak setra. Bestefar ville heller fiske, og tok veien mot elva istedet. Vi kom aldri på toppen. Bror var bare 4-5 år tror jeg. Far hadde isjias. Mormor hadde småsko som knapt nok dugde til å krysse stuegulvet, og vi gikk mot toppen i ura utenfor der stien gikk. Så vi snudde. Men den turen har alikevel betydd uendelig mye for livet mitt senere. Jeg fikk toppfeber da. Noe som nok er uhelbredelig. Jeg klarer ikke å gå rundt en topp. Jeg må oppom for å se meg rundt før jeg labber ned igjen. Nesten 30 år senere kjøpte jeg ei bok av Erik W. Thommesen som heter «Kremtopper i Norge» Han beskrev Storhøpiggen som det fjellet som startet hans lidenskap for fjelltopper, og som hele livet hadde betydd noe spesielt for ham. Da gikk det opp for meg at dette gjald jo også for meg. Det var der oppe det startet for meg også. Jeg hadde sikkert ikke ofret toppen en tanke på over 20 år, men nå kom minnene tilbake. En godværsdag sist sommer dro jeg oppover, og gikk opp på toppen av Storhøpiggen. Og det var en spesiell følelse å stå på toppen og skue videre innover mot Jotunheimen, Dovrefjell, Rondane og flere av de andre kjente fjellområdene. På en måte var det noe som falt på plass. Det var fint å minnes gleden jeg hadde følt over turene i barndommen. Jeg trodde jeg skulle føle glede og melankoli over endelig å ha fullført noe jeg begynte på for over 30 år siden. Men på toppen så skjønte jeg at det var ikke snakk om å fullføre noe som helst. Jeg kom endelig på toppen, men det i seg selv er bare en del av noe større. Det var ingen seier å endelig ha klart det. Toppen er enkel. Men det var minnene som betød noe denne turen. Jeg husket så godt denne turen for mange år siden. Hva som rørte seg oppi hodet og hvor skuffa jeg var da vi måtte snu like under toppen. På en måte så ble jeg bevisst på noe som langt på vei hadde gjort meg til den jeg er i dag. Hvor mye turen den gangen skulle bety senere i livet og hvordan den har preget meg.

Noen år senere da jeg var midt i tenårene så fikk familien leid ei seter i Rendalen på åremål. Den lå et par kilometer fra Trysilelva ved grensa til villmarksparadiset Engerdal. Det ble mange fine somre og vintre der oppe med fisking og turer. Men halvannen mil nord for setra ligger det et fjell. Et stort fjell! Et fjell som jeg i de siste årene har betegnet som «fjellet i mitt liv!» Rendalssølen! En gigant av et fjell som rager 1000 meter over terrenget rundt. Jeg lærte av bygdefolket der oppe at når du kom opp lia fra Åkrestrømmen og fikk øye på fjellet, så måtte lua av. Sølen betyr noe spesielt for de som bor rundt den. Og det er noe spesielt med dette fjellet. Kanskje er det den dominerende størrelsen og den isolerte beliggenheten. Kanskje er det de rolige slake liene oppover som brått brytes av de voldsomme stupene mot nord. Det er noe trygt over Sølen. Udramatisk, men samtidig voldsom og mektig.

Jeg husker min første tur til toppen. Jeg hadde med telt og skulle overnatte i fjellet. Hadde selvfølgelig pakket med alt for mye så sekken veide nok drøye 20 kilo. Det er et stykke å gå før du kommer inn til selve fjelltoppen. Men endelig kom jeg opp til Skardet og tjernet som ligger der. Da ble det en rast og litt mat før jeg gikk mot toppen. Sekken tok jeg med, dum som jeg var. Var ikke sikker på om jeg skulle gå samme vei ned igjen. Men opp kom jeg og for en utsikt!! Følte jeg kunne se halve Norge og mye av Sverige. Og det stemmer faktisk langt på vei. Sølen har en av de videste utsikter i landet. I Sør-Norge er det bare Gaustatoppen og Høgevarde som har videre utsikt. Vel nede fant ut at jeg skulle gå gjennom Skardet og inn i Sølenholet på baksiden. Det ble en lang tur. Vanskelig ur gjorde at jeg måtte gå temmelig mange høydemeter ned før jeg gikk opp igjen. Inne i Sølenholet sto jeg ved foten av stupet under toppen. 700 meter nesten rett opp. Nå var det fremdeles bare ettermiddag så jeg ville gå tilbake å slå opp teltet ved tjernet. Det ble en slitsom tur tilbake. Bæringa av en tung sekk opp på toppen og ned igjen hadde kostet. Og regnet kom da jeg hadde kommet meg på plass i teltet. Men natta ble god. Sov godt som jeg alltid gjør i telt. Dagen etter var regnet borte, og i strålende vær kunne jeg gå ned til setra igjen.

Det har blitt mange turer på Sølen senere. Minst et par ganger i året må jeg opp dit. Nå har vi ikke lenger setra og det er litt synd. Men jeg tar ofte turen på gamle trakter for å gå tur eller fiske. Villmarka i Nord-Østerdalen er noe helt spesielt. Femundsmarka er jo mest besøkt i området, men det finnes mer enn nok av minst like flott natur i nærheten der du kan være helt alene uten å vasse i folk og spor etter dem Og midt i dette riket ligger Sølen. Rolig og uforanderlig og passer på. Trygg og mektig! Fjellet i mitt liv!

English version:

I have little time so I have used google-translator. I will apologize for all typing, and grammatical errors. Hope you understand most of it anyway.


                                          

                                          The mountain of my life!

           Mountains and nature has attracted me as long as I can remember. I've been on tour since I sat in the back frame and was big enough to hold my head up by myself. I debuted as a fly fisherman before my two years birthday. I'm stumped along the river Lågen in Lesja with the outer joint on a bambusstick and the diaper full of shit. Fish, I didnt get until some years later, but a passion was born and developed throughout childhood. From 6-7 years old I was participated on hunting. Up early in the morning and into the woods. Often it could be cold for a little toddler. I had the admonitions to be quiet and stay behind my father. And I did. All at once he stopped up to listen, while I was standing obediently just behind. Certainly in a marsh or an icy creek wearing my rubber boots. Now I have never been easy to freeze, but have to admit that I have been quiet about feeling very cold more than once where I walked on the heels of origin.

       In the summers, we were on holiday in the mountains. The whole family plus Grandma and Grandpa. Hemsedalsfjellet, Lesja, Espedalen, Stor Elvdal and many other places. One summer we rented a cabin on Storhøliseter in what is called Gausdal Vestfjell. A week of fishing and hiking. One day we go up against Storhøpiggen right behind the farm. Grandpa would rather fish and took the road towards the river instead. We never got on top. Brother was only 4 years old or something. Father had sciatica. Grandmother had summer shoes that barely make the cut to cross the living room floor and we went to the top of the scree beyond where the trail went. So we turned around. But the trip has still meant infinitely more to my life later. I got a fever state that enough is incurable. I can not go around a peak. I have to get up there to see me around until I paws down. Almost 30 years later I bought a book by Erik W. Thommesen called "Cream Tops in Norway" He described Storhøpiggen as the mountain that started his passion for mountain tops, and that it all his life had meant something special for him. Then it dawned on me that this was the same for me. It was up there it started for me too. I had certainly not offered the top a thought for over 20 years, but now the memories came back. A nice day last summer, I drove up and went to the top of Storhøpiggen. And it was a special feeling to stand on top and look forward towards the Jotunheimen, Dovre, Rondane and several other famous mountains. In a way, it was something that fell into place. It was nice to remember the joy I had felt over the tours in childhood. I thought I would feel joy and melancholy over the final finishing something I started over 30 years ago. But on top then I realized that there was no question of completing anything. I was finally on top, but that in itself is just a part of something bigger. There was no victory to have finally done it. The top is simple. But it was those memories that meant something this trip. I remembered so well this trip many years ago. What stirred up in the head and how disappointed I was when we had to turn back just below the summit. In a way, I was aware of what had really made me who I am today. How much time the trip would mean later in life and what it has done with me.

       A few years later when I was mid teens then got the family rented a farm in Rendalen for a fixed term. It was a few miles from Trysil River at the border of wilderness paradise Engerdal. There were many fine summers and winters up there with fishing and hiking. But a few kilometersl north of the farm there is a mountain. A big mountain! A mountain that I'm in the last few years have described as "the mountain in my life!" Rendalssølen! A giant of a mountain that rises 1,000 meters above the surrounding terrain. I learned from local people up there that when you came up the hill from the Åkrestrømmen and saw the mountain, the cap should off head. Sølen has special meaning for those who live around it. And there is something special about this mountain. Maybe it is the dominant size and isolated location. Perhaps it is the quiet gentle slopes upward as abruptly broken by the tremendous cliffs to the north. There is something safe over Sølen. Undramatic, yet fierce and powerful.

      I remember my first trip to the top. I had a tent and would stay in the mountains. Had of course packed with too much so the backpack weighed probably about 20 kilos. It is a way to go before you get into the mountain. But finally I came up to the gorge and the lake which is located there. Then there was a rest and some food before I went to the summit. I took the sack with me, stupid I was. Was not sure if I should go the same route back down. But I came up and what a view! Felt I could see half of Norway and much of Sweden. And it is indeed not far from truth. Sølen has one of the broadest prospects in the country. In southern Norway there are only Gaustatoppen and Høgevarde that have further views. Safely down I found out I would going through the gorge and into Sølenholet on the back of the mountain. It was a long trip. Difficult scree meant I had to go quite some meters down before I went up again. Inside Sølenholet I stood at the foot of the cliff below the summit. 700 meters almost straight up. Now it was still only the afternoon so I would go back to pitch tent at the lake. It was a tiring trip back. Carrying a heavy bag on the top and back down had cost. And the rain came when I had gotten myself into the tent. But the night was good. Sleep well like I always do in a tent. The next day was rained off, and in glorious weather, I could go down to the farm again.

    There have been many trips to Sølen later. At least a couple times a year do I have to get up there. Now we no longer rent the farm and it is a pity. But I often take the trip on the area to go hiking or fishing. Wilderness in North Østerdalen is something special. Femundsmarka is the most visited in the area, but there are plenty of equally beautiful scenery in the vicinity where you can be alone without having to wade in the population and traces of them. And right in middle of this kingdom is Sølen. Quiet and unchanging and fit. Safe and powerful! The mountain in my life!

Elbrus -09

(English version below.)

Elbrus 6/6 – 17/6 -09

Det var 15 forventningsfulle fjellfanter som samlet seg på Gardermoen grytidlig denne lørdagen. Endelig etter flere måneders venting sto eventyret for døra. I tillegg til turleder Aleks så var det fem av oss som hadde vært med på Kilimanjaro året før. De øvrige var fra litt rundt omkring. Mest romsdølinger. Samt en halvsvenske. Flyturen til Moskva gikk fort unna og etter litt valutaveksling, spising og venting var vi på et nytt fly på tur videre ned til Mineralnye Vody. Her ventet vår ukrainske (!) guide Igor på oss. Med buss bar det så videre på en 4 timers tur inn til hjertet av Kaukasus. En stopp på en snodig kro med rar musikk og god mat (med dill! Noe vi skulle bli godt vant til på turen.) ble det tid til. Før det ble mørkt kunne vi skimte stadig høyere fjell og grønne, frodige daler. Vel framme på hotellet var det blitt sein kveld og vi gikk tidlig til sengs.

Etter en god frokost (med dill) fikk vi kort litt info om hva dagen og dagene skulle bringe. Denne dagen skulle vi ta en akklimatiseringstur opp til Mt. Cheget som ligger rett bak landsbyen vi bodde i (med samme navn) Et heller rufsete terreng med ditto vegetasjon nede i dalen gjorde at vi brukte stolheiser opp ca 1000 høydemeter. Derfra ruslet vi en rolig tur opp på fjellet til en topp på rundt 3500 moh. Her ligger det snø, men den er fast og fin å gå på. De som har med seg ski sikler fælt på noen snørenner som går ned i dalen. Det er dessverre litt skyer og tåke så vi får ikke glede av utsikten helt opp til Elbrusmassivet på andre siden av dalen. Lunch inntas på en kafeteria ved en mellomstasjon for heisene. Her får førstemann føling med hodepinen. Men vi vet fra Kili at vedkommende kommer til å stå han av og kommer seg til topps. Kvelden ble benyttet til å gjøre seg litt kjent i Cheget, noe som var fort gjort. Mer informasjon ble sugd ut av guider og de som hadde erfaring med høyder fra før av. Undertegnede fant sammen med noen av de andre et sted der man kunne smake på den lokale vodkaen. Men også i dag ble det tidlig kvelden.

I dag skulle vi etter frokost reise med buss noen kilometer ned i dalen og inn i en sidedal. Dette var i et militært område inn mot grensa til Georgia. Men passeringen av et par kontrollposter gikk greit og vi parkerte ved et anlegg ingen helt forsto hva var. Oppover lia bar det. Ganske snart kom vi opp i ei snørenne. Her hadde det gått et eller flere ras i løpet av vinteren så snøen var steinhard med et tynt løst lag på toppen. Litt lenger opp kom vi opp på siden av et imponerende brefall. Vi var nå inne i Adyl Zu dalen. Litt lenger inne i dalen stanset vi ved foten av et enda mer imponerende brefall på samme breen. Vi befant oss på drøye 3000 moh. med stupbratte tinder på opp mot 4500 m rundt oss på alle kanter. Et vanvittig skue! Og været var det beste vi hadde på hele turen. Nedturen gikk fort. Jeg og et par andre som ikke greier å gå så fort i nedoverbakke rumpeslushet ned snørenna. 700 høydemeter på 5-6 minutter. Var noe annet enn akebakken på barneskolen det! Vel nede måtte vi gå noen km langs veien nedover i dalen igjen da bussen som skulle hente oss ikke fikk lov til å kjøre innover. Vi kunne et par steder se artillerikanoner som nok var rettet mot Georgia. Nok en påminnelse om at vi egentlig var temmelig nær et konfliktområde. Vi stoppet på en slags kro for lunch. Her kom etterhvert også bussen vår. Kvelden forløp rolig med en ettermiddagslur før middag og et lite barbesøk på kvelden.   

I dag skal vi endelig opp på selve Elbrus. Etter frokost så ble det tid til litt handling av snacks og vann og andre nødvendigheter, samt at noen trengte noe utstyr. Vi kjørte en kort strekning opp til landsbyen Azau. Herfra går det gondolbaner opp på fjellet. Kjekt da vi hadde med oss anseelige mengder av utstyr. Gondolene var av helt nyere dato. Positiv overraskelse. Men ved mellomstasjonen var det slutt på gleden. Stengt videre opp pga reparasjon. Men vi kunne bære alt pargaset bort til den gamle gondolheisen videre oppover. Gammel var ordet! Sikkert fra før Napoleonskrigene var et tips. Vi ble stappet inn sammen med elever fra et bokseakademi og oppover bar det til allsang med Fairytale. Ved endestasjonen så ble vi fraktet det siste stykket opp med det jeg vil kalle tråkkemaskiner. Nå var vi ved de berømte Barrels hvor vi skulle sove. En litt rar følelse og endelig være her etter å ha sett bilder og lest og drømt om dette stedet i mange år. Men nå hadde vi «jukset» oss helt opp til 3700 moh. Derfor skulle vi etter lunch fortsette til fots opp til Priut på ca 4200. Nå var det blitt litt surt og kaldt, så pausen oppe ved Priut ble litt kortere enn planlagt. Nå fikk skifolka våre endelig prøvd seg også. 5 minutter ned til Barrels, mens vi andre brukte 1-2 timer. Kvelden gikk med til sjekking av utstyr og ulike former for spill inne i tønnene.

Denne natta har noen hatt påminnelser om at vi begynner å komme høyt. Men det går forbausende bra. Frokosten er bedre enn noensinne. Selv om dill fremdeles er framtredende til alle måltider virker det som om maten blir bedre jo høyere vi kommer. All ære til Maria (eller var det Marian?) som er kokka vår på fjellet. Hun duller og steller med oss som ei bestemor. I dag går vi opp til Pasthukov Rocks. Det er kraftig vind så vi stanser der steinene begynner på ca 4600 moh. Ny høyderekord for ganske mange av oss faktisk. Det blir snakka om mangt og meget mens vi setter til livs russisk sjokolade og drikker det vi orker. Noen andre nordmenn er oppe på toppstøt i dag. Det ser ut til å blåse enda hardere oppe på fjellet og vi snakker med noen russere som har snudd av den grunn ved inngangen til sadelen mellom de to toppene. Vel nede igjen er det bare å slappe av etter lunch. De andre nordmennene kommer ned igjen. De har klart det selv om de har hatt en drøy økt. Middagen er sen og folket går til sengs rett etterpå.

I dag har halvsvensken vår bursdag. Han blir vekket til bursdagssang og bursdagskake. Kaken besto av 35 marsmallows som var dandert på et stegjern. Etter frokost pakket vi bagasjen for nå skulle vi flytte opp til containerhyttene ved Priut. Tråkkemaskinene kom og jammen var det ikke plass til oss også. Begynner allerede å bli lei av å gå den samme bakken gang på gang. Vel installert på det nye «hotellet» så gikk vi på nytt opp til Pasthukov Rocks. Nå skulle vi gå til isfeltet på oversiden for å trene på bruk av stegjern. Været var betraktelig bedre, men selve Elbrustoppene var skjult i skyer. Et par følte seg litt sjabre så de ventet ved toppen av steinene mens vi andre «tvang» guide Igor til å ta oss med såpass høyt at vi tangerte høyden på Mt. Blanch. Resten av kvelden forløper som normalt. For andre natt på rad så er det sterk vind. Det uler i bardunene som holder hyttene på plass og nattlige dobesøk gjøres tryggest to og to.

Dagen i dag er hviledag før toppstøtet. Det merkes i gruppa at nå er det alvor. Folk er spente. Spesielt de som ikke har vært med på noe lignende før. Vi som har vært det er heller bare stille. Vi forbereder vel oss på det vi vet kommer til å bli slitsomt og relativt ufyselig. Men vi gleder oss! Alle er i relativt god form. Været er et usikkerhetsmoment. Løyer vinden? Blir det kaldt?Først ble det tid til litt trening på utglidning og bruk av isøks i en bratt helling nedenfor dassene...! Etter en slapp dag med div. forberedelser går vi tidlig til ro.

Toppstøt!! De fleste har sovet dårlig. Tidlig på natta så løyet vinden. Men en times tid før vi skulle opp og avgårde startet den igjen. Da vi tørner ut i 4-tida ser vi også at det har begynnt å snø kraftig. Under frokosten så fjerner turleder Aleks all tvil om det blir toppstøt. «Juhu! Her skulle vi vært dere! Detta blir gøy!!» Heldigvis er det ikke så kaldt. Vi blir frakta opp til 4600 moh. med tråkkemaskin. Det blåser og snør fremdeles. Ettersom vi sakte beveger oss oppover isfeltet og nærmer oss traversen inn i sadelen begynner det å lysne. Det snør litt mindre også, men vinden er der. Inne i traversen får vi vinden rett i fleisen. Det er tungt og kaldt. Rimet legger seg i tykke lag på klær og utstyr. Skjegg og barter blir hvite. Vi sjekker jevnlig hverandre for frostskader og at utstyr er på plass og alle har det bra. Det er snødrev og tett tåke/frostdis så sikten er bare noen få meter. Det er ikke snakk om å splitte gruppa. To av guidene våre mangler. En måtte hjelpe ei anna gruppe ut av området da russiske militære har slått jernring rundt hele Kaukasusområdet. Vi vet ikke sikkert, men det går rykter om noen uroligheter i nærheten. En annen guide fikk skikkelig høydesyke og måtte returnere ned med tråkkemaskina. Kanskje en idè å akklimatisere selv om du er guide også? Inne i sadelen på ca 5300 m. tar vi en liten pause. Fortsatt er alle i rimelig god stand. Vi er slitne, men forholdene er ikke gode. Hadde det vært kaldere så hadde vi nok ikke kunnet prøvd oss i dag. I bratthenget opp mot topplatået binder vi oss inn i tau. Mest fordi med den sikten som er så vil vi «miste» folk hvis noen skulle skli ut. Vi ville få problemer med å finne de igjen. Og det er under slike forhold at de fleste omkommer på Elbrus. Folk på villstrå som går feil og havner utfor stup etc. Oppe på platået legger vi igjen sekker og går det siste stykket mot toppen. Nå er noen merkbart nær tomme for krefter. Et par tilfeller av spying rett før toppen finner sted. Undertegnede er mer sliten enn på Kilimanjaro. Men litt trening i vinter har medført at pulsen går kjappere ned når jeg stanser opp. Så er vi der!! Toppen!! Alle 15 kom opp samtidig. Sikten er null så dessverre får vi ikke oppleve panoramaet over Kaukasus. Men gratulasjonsklemmer og noen tårer tar vi oss tid til uansett. Dette er sterkt gjort med ei så stor gruppe under de forholdene som er. Til og med Igor som nok har syntes at vi har vært litt daffe tidligere på turen er synlig stolt og glad. Dette er jo en liten fjær i hatten for ham også. Så er det tid for det vanskeligste. Å holde fokuset på nedstigningen. Vi bruker tau ned henget igjen også. Til alt overmål har vinden snudd så vi får den midt i trynet fortsatt. Noen er såpass svimle at de blir leid i bånd ned igjen. Det blir varmere lenger nede. Etter traversen så forlater skipatruljen oss fotsoldatene. Jeg tråkker i en liten bresprekk og gjør turens flotteste salto. Bare fordi jeg gikk i sporene til de andre for å unngå nettopp; bresprekker som var merket rett ved siden av. Nesten nede ved hyttene så oppdager jeg at det ene stegjernet mitt ligger ca 150 høydemeter lenger opp i bakken... Den turen opp igjen var det hardeste jeg gjorde disse dagene. Jeg overveide nøye hvor mye de egentlig var verdt akkurat da. Det var en sliten gjeng som var samlet til mat. Men fornøyde var vi! Et par flasker vin ble delt til middagen. Og jeg tror alle sov godt den natta.

På morgenen kunne vi se at det hadde snødd kraftig om natta. Hadde ikke vært mulig med toppstøt i dag. Og dagen før var vi antagelig de eneste på toppen. Litt flaks skal man ha. Etter frokost så pakket vi utstyret og ble fraktet nedover med de etterhvert så kjære tråkkemaskinene. Fra Barrels og ned til heisene så dukket det jammen meg opp en øl til hver av oss også. Det smakte ikke ille, selv for en som ikke liker øl så godt som meg. Lenger nedover så var været betraktelig bedre og det var masser av folk som dro oppover på fjellet på søndagstur. Vel nede i Azau igjen tok vi farvel med kokka Maria og gav henne en velfortjent påskjønnelse. Vi dro ned til hotellet i Cheget og inntok etterhvert en lunch som nok går over i historiebøkene som en av de heftigste noensinne. Etterfulgt av en heidundrende badstufest og middag var det en sliten gjeng som gikk eller ble bært til køys den kvelden.

Etter en god natts søvn dro vi dagen etter til Pyatigorsk. En liten russisk by med 700.000 innbyggere. Der shoppet vi litt, spiste godt og tok en ny fest på kvelden. Dagen etter fløy vi opp til Moskva igjen og hadde en heller grei tur på byen der. En fantastisk restaurant etterfulgt av en nattklubb med norsk prisnivå og masse silikondamer. Mens noen av oss dro på hotellet igjen i 4-5 tida, havnet andre på en illegal homseklubb av alle steder. Siste dagen hadde vi sightseeing i Moskva før vi satte oss på flyet hjem til Norge.

En absolutt fantastisk tur som jeg er glad jeg fikk oppleve. En herlig gjeng var det.



 English version:

I have little time so I have used google-translator. I will apologize for all typing, and grammatical errors. Hope you understand most of it anyway.

Elbrus 6 / 6 - 17 / 6 -09


There were 15 expectant mountain-people who gathered at the airport very early this Saturday. Finally after several months of waiting was the adventure at hand. In addition to the tour leader Alexander then there were five of us who had been on Kilimanjaro last year. The other was from a little around. Most romsdølinger, and a half Swedish. The flight to Moscow went quickly and after some currency exchange, eating and waiting, we were on a new plane on a trip on down to Mineralnye Vody. Here waited our Ukrainian (!) guide Igor us. The bus went so on on a 4 hour trip into the heart of the Caucasus. A stop at a tavern with weird music and good food (with dill! Something we should be well accustomed to during the trip.) it was time for. Before it got dark, we could make out the ever-higher mountains and lush green valleys. We reaching the hotel as it was late evening and we went to bed early.

After a good breakfast (with dill), we were short some info on what the day and the following days would bring. This day we would take an acclimatization-trip up to Mt. Cheget located just behind the village we stayed in (with the same name) A rather soggy terrain with ditto vegetation in the valley meant that we used chair lifts up about 1000 meters. From there we walked a leisurely trip up the mountain to a peak of about 3500 meters above sea level. Here lies the snow, but it is firm and nice to walk on. Those who bring skies drooling at some snow slopes that goes down in the valley. Unfortunately there are some clouds and fog so we can not enjoy the view up to Elbrus on the other side of the valley. Lunch included at a cafeteria at a way station for the lifts. Here's first bout with headaches. But we know from Kili that he is going to stand by and he gets to the summit. The evening was used to make little known in Cheget, which was quickly done. More information was sucked out of the guides and those who had experience with heights from before. The undersigned found with some of the others a place where one could sample the local vodka. But even today, it was early evening.

Today after breakfast we would travel by bus a few miles down the valley and into a side valley. This was in a military area towards the border with Georgia. But the passage of a pair of checkpoints went smoothly and we parked at a plant not fully understood what was. Up the hill we went. Pretty soon we came up in a snow leek. It had been one or more avalanches during the winter so the snow was rock hard with a thin loose layer on top. A little further up we came up the side of a stunning coastal glaciers. We were now in Adyl Zu valley. A little further up the valley we stopped at the foot of an even more impressive coastal glaciers on the same glacier. We found ourselves at just over 3000 meters. with steep peaks of up to 4500 m around us on all sides. An incredible sight! And the weather was the best we had on the whole trip. The downturn was fast. Me and a couple others who are unable to go as fast downhill butt-slided down the snow leek. 700 meters for 5-6 minutes. Was anything other than toboggan run in elementary school there! At the bottom we had to walk a few miles along the road down the valley again because the bus that ment to pick us up was not allowed to run into. We could see a couple of places artillery guns which were directed against Georgia. Yet another reminder that we really were pretty close to a conflict area. We stopped at a sort of tavern for lunch. It came eventually our bus. The evening course with a quiet afternoon nap before dinner and a small bar-visit in the evening.

Today we are finally going to the Elbrus. After breakfast, so it was time for some action of snacks and water and other necessities, and that someone needed some equipment. We drove a short distance up to the village Azau. From here there are gondolas up the mountain. Nice as we had with us consider the amounts of equipment. Gondolas were of very recent date. Positive surprise. But when the station was the end of joy. Closed on up because of repair. But we could carry all equipment over to the old gondola lift upwards. Old was the word! Surely before the Napoleonic Wars was a tip. We were crammed in together with students from a boxing academy and went up to sing along with the Fairy Tale. At the end of the line so we were transported the last stretch up with what I call snow-cats. Now we were at the famous Barrels where we would sleep. A slightly strange feeling, and finally be here after seeing the pictures and read and dreamed about this place for many years. But now we had "cheated" us right up to 3700 meters. Therefore, we should after lunch proceed on foot up to approximately 4200 Priut. Now it had become a bit sour and cold, so the break up at Priut was a little shorter than planned. Now finally our skiers could do what they had been waiting for too. 5 minutes down to the Barrels, while others used 1-2 hours. The evening was spent checking equipment and various kinds of games inside the barrels.

This night has been some reminders that we start to get high. But it is surprisingly good. The breakfast is better than ever. Although the dill is still prominent for all meals, it seems as if the food gets better the higher we go. All honor to Maria (or was it Marian?) our chef in the mountains. She take care of us like a grandmother. Today we go up to Pasthukov Rocks. It is very windy so we stopped where the rocks start at about 4600 meters above sea level. New altitude record for quite a few of us actually. It is talked about many things while we eat Russian chocolate and drink what we like. Some other Norwegians are up on summit attempt today. It seems to blow even harder on the mountain and we are talking with some Russians who have turned the ground at the entrance to the saddle between two peaks. At the bottom left is just to relax after lunch. The other Norwegians come down again. They have succeeded even if they have had a very strong session. The dinner is late and the people go to bed straight afterwards.

Today, our half Swede got his birthday. He is awakened to a birthday song and birthday cake. The cake consisted of 35 marsmallows that were scattered on crampons. After breakfast we packed the bags for now we should move up to the container huts at Priut. Snow cats came and sure it was room for us too. Already beginning to get tired of walking the same ground again and again. Well installed on the new "property" so we went again up to Pasthukov Rocks. Now we should go to the ice-deck on top for training on the use of crampons. The weather was considerably better, but the summit of Elbrus was hidden in clouds. A few felt a little headache as they waited at the top of the rocks, while other "coercive" Igor guide to take us so high that we fixed the height of Mt. Blanch. The rest of the evening precursor normally. For the second night in a row so there is strong wind. The wind howls in the wires that keep the cabins in place, and nocturnal trips to the toilet is made safer in pairs.

Today is rest day before the summit attempt. It can be seen in the group that now it's serious. People are excited. Especially those who have not been involved in anything like this before. We who have been there are rather just quiet and calm. We prepare us well for what we know is going to be tiring and quite disgusting. But we are so excited! All are in relatively good shape. The weather is an uncertainty. Will the wind be weaker? Will it be cold? First, it was time for some training on the deterioration and the use of ice axes on a steep slope below the toilets...! ...! After a relax day span. preparations we go early to bed.

Summit.day! Most have been sleeping badly. Early in the night the wind slowed. But an hour before we were up it started off again. When we get out in about four o clock we also see that it has started to snow heavily. During breakfast the tour leader Alexander removing all doubts whether there will be a attempt. "Juhu! Here we should have been guys! This is fun! "Fortunately it is not so cold. We are brought up to 4600 meters. with snow-cats. Its still blowing and snowing. As we slowly move up the ice-deck and closer to traverse into the saddle it begins to brighten. It does slightly less well, but the wind is there. Inside the traverse, we get the wind right in the face. It is heavy and cold. Snow lies in thick layers of clothing and equipment. Beard and mustache are white. We periodically check each other for frostbite and that equipment is in place and all are doing well. There is snow and dense fog so the visibility is only a few meters. There is no question of splitting the group. Two of our guides are missing. One had to help another group out of the area when the Russian military has turned the iron ring around the entire Caucasus region. We're not sure, but there are rumors of some disturbances in the vicinity. Another guide got really altitude sickness and had to return down by the cat. Perhaps an idea to acclimate yourself if you are a guide as well? Inside the saddle at about 5300 m we take a little break. Still, all are in reasonably good condition. We are tired, but the conditions are not good. Had it been colder so we had not been able to go today. In steep slope towards top-plateau we bind ourselves into the ropes. Mostly because of the visibility that we will "lose" people, if someone were to slip out. We would have trouble finding them again. And it is under such conditions that most people die on Elbrus. People astray that go wrong and end up off the cliff, etc. Up on the plateau, we left bags and going on the last stretch towards the summit. Now, some noticeably close to out of power. A few cases of womiting just before the peak occurs. The undersigned is more tired than on Kilimanjaro. But a little training this winter has meant that the pulse went faster down when I stopped up. So we are there! Summit! All 15 came up at once. The visibility is zero so unfortunately we can not see the panorama of the Caucasus. But the congratulatory hugs and some tears, we take the time to anyway. This is strongly made with a large group under the conditions that are. Even Igor who probably have thought that we have been a little lazy earlier in the trip chilling visible proud and happy. This is a feather in the hat for him too. So it's time for the hardest. Keeping the focus on the descent. We use the rope down the slope again, too. For all the excess wind has turned around so we get it right in our face still. Some are so dizzy that they are hired on a leash down. It gets warmer farther down. After leaving the ski patrol that traverse our foot soldiers. I step into a small crevasse and do the tour's finest somersault. Just because I walked in the footsteps of the other to avoid precisely; crevasses that were labeled right next door. Almost down to the cabins I discover that one of mine crampons is located about 150 meters further up the hill ... The return journey was the hardest I made those days. I deliberated carefully how much they really were worth at the time. It was a tired bunch who gathered for food. But we were happy! A couple of bottles of wine were shared for dinner. And I think everyone slept well that night.

In the morning we could see that it had snowed heavily the night. Had not been possible with a attempt today. And the day before we were probably the only ones on top. A little luck you should have. After breakfast, so we packed the equipment and was brought down with the gradually so dear cats. From Barrels and down to the lifts it sure showed up a beer for each of us as well. It did not taste bad, even for someone who does not like beer as much like me. Farther down as the weather was considerably better and there were plenty of people who went up the mountain on Sunday. Down in Azau again, we took leave of Maria the chef and gave her a well deserved reward. We went down to the hotel in Cheget and eventually took a lunch that probably goes into the history books as one of the hottest ever. Followed by a whopping sauna party and dinner it was a tired bunch that were or were worn to bed that night.

After a good night's sleep the day after we went to Pyatigorsk. A small Russian city with 700,000 inhabitants. There, we shopped a little, ate well and took a new party in the evening. The next day we flew to Moscow again and had a rather nice night out there. A wonderful restaurant, followed by a night club with a Norwegian price levels and lots of silicone ladies. While some of us went to the hotel again for 4-5 days, ended up second on an illegal gay club of all places. The last day we had sightseeing in Moscow before we sat on the plane home to Norway.

An absolutely wonderful ride that I'm glad I got to experience. A lovely bunch it was.

_________________