lørdag 3. august 2013

Utfordre skjebnen.

Jeg har sjelden opplevd alvorlige nestenulykker. Er som regel nesten i overkant forsiktig. Selvfølgelig har jeg snublet, tråkket på løse steiner etc. Noe som kan få alvorlige følger hvis man er uheldig. Jeg har gått på ei elgku med kalv der jeg var så nær at jeg kunne ha lent meg fram og klappet kua. Da jeg fikk summet meg litt og hjertet tok turen ned igjen fra skalletaket, var jeg mildt sagt lettet over at dyra stakk vekk og mor elg ikke fant ut at hun skulle gi meg en lærepenge.

I vår hadde jeg en situasjon på Sølen som var ubehagelig. Jeg hadde gått på ski inn til Skardstjønna på 1202 moh. Føret var knallhardt og jeg satte igjen skia der. Det første stykket videre oppover mot toppen gikk greit, men etter hvert som det ble brattere ble det vanskeligere og vanskeligere å finne fotfeste. Underlaget var mer is enn skare. Jeg fant små ujevnheter og riller i overflaten som vinden hadde laget som gav meg litt feste. Jeg hadde tatt med meg stavene som var til god hjelp nå. Til slutt så ble ujevnhetene i overflaten så få at jeg fant ut at nok er nok. Da jeg så fikk snudd meg så gikk alvoret i situasjonen opp for meg. Det er ganske bratt mot toppen på Sølen når underlaget er så glatt. Det var et stykke ned til skardet igjen. Jeg var vel ca på 1500 moh. Det stikker opp en del steiner nedover fjellsiden der. Da jeg også fant ut at når jeg hadde nesa nedover så gjorde lyset at jeg ikke så de små ujevnhetene som hadde hjulpet meg oppover så følte jeg ubehag. Jeg kunne heller ikke se merker etter skoene mine der jeg hadde gått. Jeg hadde ikke full kontroll over situasjonen og det var ene og alene feilvurderinger og sløvhet fra min side som var årsaken. Jeg prøvde å lage små fottrinn ved å trampe hælene på skiskoene ned i underlaget med full tyngde. Det gikk ikke. Det ble knapt et merke og foten bare skled unna. Nå var det kun å ytterst forsiktig bevege seg nedover. Brukte stavene og hadde til enhver tid minst tre kontaktpunkter mot underlaget. Hvis jeg hadde sklidd ut ville jeg hatt få muligheter til å stanse. Og treffe noen av de steinene som stakk opp i stor fart kunne bli fatalt. Ved et par anledninger la jeg meg på magen tok tak nederst på stavene og brukte de som noen slags ispigger og firte meg baklengs ned. Jeg tror jeg brukte nesten to timer på de første 200 høydemeterne nedover til der det flatet litt mer ut og jeg følte meg trygg.

Hadde jeg hatt med stegjern og kanskje isøks for maksimal trygghet, så kunne jeg antagelig ha gått opp og ned på toppen raskere enn noen gang denne dagen. Men jeg fikk en oppfriskning av lærdom jeg egentlig innehar.